Diktkammeret
Send inn ditt dikt. Poet, lyrikkanmelder og kunstkritiker Helge Torvund (bildet) kommenterer utvalgte dikt. Hver måned framhever juryen enkelte dikt samt ett månedens dikt. Samtlige finaledikt trykkes i Dagbladet. Alle månedens poeter
En travel, lykkelig desemberpoet
Seks finalister i januar!
Litt om situasjonen i Dagbladet
Skoleelev? Delta i Skolekammeret!
Se også: Andre skrivesteder
Melding til alle poeter:
Diktkammeret er et sted for dikt. Etter henvendelser fra oppgitte brukere, oppfordrer vi alle til å ta personlige oppgjør og utenomsnakk på privaten. Krenkende eller ufine innlegg vil bli slettet.

OM DEN ASSOSIATIVE HUKOMMELSEN part1
Skrevet av Pedro Carmona-Alvarez, lest 238 ganger
1. februar 2008 kl. 14.39

Hei alle sammen. Pedro her. Som jeg nevnte her for et par dager siden, så har jeg tenkt litt på om det er mulig å si noe rent konkret angående hvordan man skal utnytte diktet som inngang i en skriveprosess, og hva jeg egntlig mener når jeg til flere av dere skriver om ”å skrive seg inn og ut” av poesien. Det slår meg hver gang man skal snakke om dikt, at det nesten er en umulig oppgave. Hva er et dikt? Hva kjennetegner et dikt? hvordan ser vi hva ved diktet som er godt eller dårlig, og hvordan skal vi jobbe slik at diktet blir best mulig? Dette er nokså generelle spørsmål, men de må likevel stilles, tror jeg, siden dette er primært det DK dreier seg om; å skrive dikt, å lese dikt og skrive om hva vi har lest. Hvis jeg skal prøve å si noe generelt om diktene her inne, etter å ha vært her i noen uker, så må det være at de aller fleste av dere synes å være ute etter det ferdige diktet, noe avsluttet som kan stå på egne bein, som et individuelt uttrykk. Dette er vel og bra. man skal selvsagt prøve å få diktene til så bra som mulig, og uttrykket bør være konsentrert og presist. Likevel finnes det andre måter å nærme seg det hele på, en måte som kanhende ikke er like konstruktiv, men destruktiv. En skrift som forsøker å ødelegge noe, for på den måten å undersøke seg selv. La meg forklare: når man skriver, begynner vi med en idé, med et bilde, kanskje, som siden blir utvidet og undersøkt, slik at det potensielt kan ende opp som et dikt.
f.eks
Kanskje
han allerede er død
men jeg drømmer om ham
han skal dø
jeg vet han skal dø og jeg får lyst til å drikke
med ham, for siste gang
drikke et glass vin med ham
før han dør
Her er det en drøm som er åpningen: diktet åpner opp med et tvetydig utsagn; kanskje er vennen død, men vi vet det ikke, det er godt mulig han er det og likevel drømmer dikteren om vennen (som om han var levende).
Dette diktet kunne ha vært ferdig sånn som det står. Det kunne ha vært nok med disse enkle setningene. Det fungerer ok. La oss si det. Men leser man dette en gang til (som skribent) så kan man ta sjansen på å gå inn i diktet og se hva som finnes der inne. Hvilke muligheter finnes latent mellom alle ordene. Det er mulig å undersøke både drømmen, døden, og begge disse protagonistene; han som (kanskje) er død og subjektet, han som drømmer om den døde. Man undersøker disse tingene ved å skrive seg inn i drømmen, i vennskapet og i døden. Som om skriften og språket var en liten kniv, en skalpell.
En ting som jeg ofte snakker om når jeg holder skrivekurs er assosiasjonsteknikker. Stort sett dreier disse kursene seg om å skrive prosa, men de mulighetene som finnes i assosiasjonsfloder, gjelder i like stor grad for poesien. Jeg pleier å gi elevene mine en oppgave som går ut på å skrive til et fotografi, altså at alle sammen skal se på samme fotografi og siden skrive en tekst, på f.eks 1000 tegn eller liknende. Meningen med en slik oppgave er at skribenten skal konsentrere seg om en ting, nemlig bildet han eller hun skriver om; la blikket hvile ved detaljer og ved å dvele slik forsøke å tappe bildet for språklighet. Man ser lenge på menneskene på bildet helt til disse begynner å gi fra seg språk, som vi nedtegner. Men ved siden av denne konsentrerte øvelsen, skjer også noe annet. Bildet minner oss på ting. Ting vi har sett andre steder. Steder der vi har vært eller lest om. Folk vi møtte etc. Nå blir det også viktig at språket fanger også disse tingene; minner, bruddstykker av minner, historier vi har hørt etc.
Tilbake til dødsdiktet og vennen som kanskje er død. Dikteren dveler ved diktet. Forsøker å sprenge diktet innenfra ved å skrive mer, ved å se etter muligheter og utvide det allerede tegnede landskapet.
Resultatet kan bli noe sånt:
Kanskje
han allerede er død
men jeg drømmer om ham
og i natt
drømte jeg
og var tørst
og utslitt, lenge siden
jeg har hvilt, lenge
siden jeg har tenkt
på døden, lenge siden frøken
sier navnet mitt og det er femten
gutter i klassen
den dagen jeg kommer
i klassen
jeg hører han skal dø
han scorer tre mål
den første dagen, og bor
i nærheten av hoppbakkene, søsteren hans er lys
og ser på meg med reptiløyne
jeg drømmer ham opp
og han spør om jeg vet
at han faktisk skal dø, han sier
vet du det
og du
du
du!
er du fortsatt
min kompis?
han skal dø
jeg vet han skal dø og jeg får lyst til å drikke
med ham, for siste gang
drikke et glass vin med ham
før han dør
hele natten
brukte jeg på å lete ham opp
jeg har ikke sett ham mer enn to
tre ganger siden vi kranglet
som fjortenåringer
og jeg husket barnefjeset
at han lignet litt
på elvis og litt på en skuespiller, jeg kjente
aldri voksenlivet hans, døtrene
han drømte om, øynene
som stadig glapp
som stadig vendte seg
mot medisinene og pilleglassene
men jeg husket andre ting
en rød og hvit genser, en gang vi pekte
på et fly, en kjæreste han hadde
som jeg var forelsket i
her har dikteren valgt å dvele ved drømmen, men også ved barndommen, og bildene som hukommelsen henter derfra. og barndommen kaster ham så inn i voksenlivet, altså nåtiden. Og slik kunne man ha fortsatt. Ytterligere utforsket dette barndommens landskap for å se hvor langt man kan ta diktet, og i samme åndedrag: for å undersøke hva vi vil si og hvordan vi vil si det. Vi må huske på at dikt er skjerpet billedlighet, men også skjerpet tanke. Diktene må aldri bli bare estetiske, kosmetiske, ren pynt. Mitt råd: forsøk å finn ut av dette med den assosiative hukommelsen. Skriv til et fotografi eller et minne eller en annen form for AVGRENSNING. Spreng språket i filler med hukommelsesmitraljøser!!
P

| Tittel |
Tegn |
Skrevet av |
Dato |
Lest |
 |
| 315 | Språk Bråk | 01.02.08 15:15 | 87 | |  | OM DEN ASSOSIATIVE HUKOMMELSEN part1 |
| 5680 | Pedro Carmona-Alvarez | 01.02.08 14:39 | 238 | | | 190 | Fernanda | 04.02.08 17:29 | 90 | | | 465 | Ni-elsen | 03.02.08 12:18 | 45 | | | 465 | Ni-elsen | 03.02.08 12:18 | 65 | | | 967 | lorens | 01.02.08 22:29 | 62 | | | 7 | panina | 01.02.08 21:43 | 78 | | | 524 | Aage Starup Isaksen | 01.02.08 21:32 | 83 | | | 13 | cand.cymbal | 02.02.08 00:23 | 68 | | | 3 | Lima | 01.02.08 21:38 | 71 | | | 3 | Aage Starup Isaksen | 01.02.08 22:09 | 77 | | | 284 | elev | 01.02.08 20:30 | 78 | | | 52 | xdmartha | 01.02.08 19:47 | 85 | | | 522 | oddbjørn aardalen | 01.02.08 18:16 | 72 | | | 619 | Espen Egd | 01.02.08 18:31 | 84 | | | 1163 | oddbjørn aardalen | 01.02.08 19:49 | 78 | | | 389 | Espen Egd | 01.02.08 20:01 | 78 | | | 538 | oddbjørn aardalen | 01.02.08 20:10 | 81 | | | 346 | Espen Egd | 01.02.08 20:30 | 63 | | | 435 | ralx | 01.02.08 16:39 | 104 | | | 810 | Pedro Carmona-Alvarez | 04.02.08 17:18 | 88 | | | 1227 | kamm=piken | 01.02.08 15:46 | 92 | | | 462 | Gale Gard | 01.02.08 15:07 | 139 | | | 218 | Pedro Carmona-Alvarez | 01.02.08 15:13 | 143 | | | 74 | Siden det er fredag | 01.02.08 14:49 | 97 | | | 4883 | Siden det er fredag | 01.02.08 14:21 | 109 | |
Misbruk: Dersom du synes dette innlegget bryter med våre spilleregler, kan du klage på det. NB! Dagbladet.no leser gjennom innlegget før det eventuelt blir fjernet.
|
|
|