Les artikkelen

Send inn ditt dikt

Tilbake til debatten

INNLEGG

et blylodd fra pedro
Skrevet av Pedro Carmona-Alvarez, lest 283 ganger
21. februar 2008 kl. 09.24

Hei alle sammen. Endelig tilbake fra mellomamerika og nokså jetlaget og døgnvill etter en lang og merkelig flytur. Som jeg allerede har nevnt så var jeg invitert til å delta på en poesifestival i byen Granada, som ligger ca. en halvtime fra hovedstaden Managua; en veldig fin by, ca. 100.000 innbyggere, i en nydelig kolonialstil som mer enn noe annet lignet Sør-Spania slik det må ha sett ut rett før dronning Isabel sparket ut maurerne. Veldig fint. Festivalen må vel være den aller største i hele det spanskspråklige Amerika, tror jeg, og jeg var der sammen med Marit Kaldhol som representant for Norge, i tilleg til over 100 poeter fra mer enn 50 land. Alt fra russere til kinesere. Helt vilt. Hver eneste dag i en hel uke ble det arrangert opplesninger på kveldstid, hovedsaklig i byens plaza, på torget, der det stort sett samlet seg tusenvis av mennesker for å høre poesi. Disse opplesningene varte opptil fire timer av gangen, og folk satt og hørte på; ingen bråk i gatene, ingen roping eller drita idioter som forstyrret. For oss som er vant til den skandinaviske måten å gjennomføre slike arrangementer på, var dette selvsagt litt av et sjokk; poesien her til lands synes å være adskillig mer marginal og forbeholdt et lang mindre tallrikt publikum, for å si det mildt. Og det ble også nokså tydelig etterhvert som vi begynte å høre HVA som ble lest opp, at det var en stor forskjell mellom mangen av poetene fra latin- og mellom-amerika, de europeiske, de asiatiske etc. Ikke så overraskende kanskje, men det var et par ting her jeg fant ganske interessante. Nicaragua er, i likhet med mange andre av landene i regionen, et ganske fattig land. Fra 1896 til 1979, altså i tre generasjoner, ble landet styrt med jernhånd av Somoza-dynastiet. Etter revolusjonen ble landet styrt av sandinistene, som Reagan-administrasjonen forsøkte å motkjempe med all kraft, blant annet ved å støtte Contras-styrkene, væpnede gerlijagrupper som kjempet mot sandinistene og som USA finansierte ved ulovlig å selge våpen til Iran. Ennå er Nicaragua et land med høy arbeidsledighet, stor analfabetisme og lite utviklet produksjon, grunnet mangelen på distribusjonskanaler og investorer som er interessert i å satse på området. Slikt sett var det som å reise tilbake i tid. Ingen mcdonalds. Ingen starbucks. Ingen store kjøpesentre. En skjør og dårlig økonomi. Masse barn som tigger. God frukt. Veldig hyggelige mennesker. Hva er så poesiens plass oppi det hele? Hva er det som gjør at en hel by møter opp kveld etter på kveld for å høre på dikt fra hele verden? Jeg tror det dreier seg om å bruke litteraturen som et verktøy i en sosioøkonomisk plan; ved å posisjonere seg som en stor festival (med støtte fra både næringslivet og nasjonale og internasjonale krefter) søker Granada-festivalen å trekke til seg turisme, og dermed et marked, penger etc. Byen er en perle, og med litt penger kunne man ha gjort underverker, utviklet det hele til å bli et ferieparadis, rett og slett. Denne sosiale planen viser seg også som en stor del av det poetiske uttrykket. De slo meg mens jeg var der borte at mye av den latin-amerikanske poesien skrives i en helt annen tradisjon enn den gjør her til lands. Amerika, fra Canada og ned til Ildlandet, har en poetisk tradisjon som i mye større grad baserer seg på kommunikasjon og formidling. Enkelt skisset opp; på midten og slutten av 1800-tallet driver den europeiske litteraturen å kjemper mot seg selv, gjennom f.eks Rimbauds symbolisme og Mallarmes hårreisende dikt, som ikke bare er hermetiske og vanskelige, men som i tillegg arbeider med den hvite siden, med ”flekkene” i språket, så å si, for aller første gang.

Julio Cotazar skriver:

Mallarmé konsentrerer sitt vesen om oppnåelsen av Poesien gjennom en antiseptisk lengsel etter å se – en eller annen gang – det rene diktets blomst stige opp. Hele hans verk er det samme forsøket gjentatt hundre ganger og hundre ganger ødelagt av skuffelsen. Ingenting tilfredstiller ham fordi ingenting synes å forstå Poesien. Hans verk er en forferdelig dom, ropt ut mot den romantiske håpefullheten og dessuten, mot all poetikk som forsøkes uttalt hastig. Han visste at poesien var et offer, at man ikke kommer frem til den ved å vandre lang veier. Tappet tom for blod i forsøket, og til slutt avhumanisert – i den totale hermetisme døden befrir ham fra – er hans verk et svik mot det vitale, et forsøk på å tre ut av seg selv nettopp i det som gjør ham til et komplekst individ, inngrodd i det jordlige. Han er den engleaktige Ikaros; hans fall fører ham ikke ned til havet, men til den fullkomne oppløsningen; hans dikt retter blikket mot det absolutte og snur besluttsomt ryggen til denne væren som er her nede, som skulle komme til å bli hans bitre beger. Natten faller på og skogguden sovner uten engang å ha jaktet på nymfene.
Rimbaud legger ut på den samme strekningen. Hans fremtoning, i Charleville, viser hans fokus på en poetikk som krever å ha tydelige røtter; det er på denne tiden at han skriver det berømte Lettre du Voyant, der han forsøker å definere de elementene som skal tas i bruk i en gyldig skapelsesakt. Det var der han uttalte: ”Car Je est un autre”, en frase som, underlagt alle mulige mistolkninger, vil komme til å finne en forklaring i surrealismen, hvis eneste berøringspunkt med poeten er troen på at det finnes underbevisste ordner, avgrunnsdype kategorier av væren, og at disse igjen, styrer og betinger Poesien; en tro hvis annerkjennelse er nok til å ugyldiggjøre alle poetikker som baserer seg på retoriske forskrifter, gjennomtenkte analogier og faglige fremgangsmåter. Surrealistene – som var pragmatikere – forvandlet hypotesen om til metode; en og annen av de tilsluttede poetene skrev vakre vers som fødtes i en eller annen semi-søvn eller i en automatisert skrivegjerning.


Europa kjemper mot seg selv og sine egne litterære tradisjoner, gjennom en negativitet som siden, i løpet av det 20. århundret, vil vise seg gjeldende i nær sagt alle kunstretninger; romanen blir førsøkt ”ødelagt” av indre monologer, brutt episk og narrativ struktur, fremmedgjorte anti-helter. Poesien blir hakket opp av dadaistene, surrealistene, futuristene. Fotografiet stiller malerkunsten mot veggen og tvinger den til å begi seg ut på ekspresjonistiske og senere kubistikse landeveier. Grovt skissert, altså, husk det. Amerika, derimot, holder ennå på å oppdage seg selv, 300 hundre år etter den kulturelle voldtekten som er den spanske og portugisiske erobringen. I Amerika skriver man verk som arbeider med forskjellige tematikker, genre og teknikker, alt sammen under ETT overordnedt prinsipp, nemlig Amerika selv. vi snakker om verk der diktenes kolossale rekkevidde er gjennomkomponerte sammensetninger av kontinentets analogiske symbolikk. Det dreier seg om dikterverk hvis dimensjoner fullstendig identifiserer seg - både moralsk og geografisk – med det amerikanske kontinentet: Andres Bellos Silvas americanas (fragment av hans ufullendte dikt América, 1823), Rubén Daríos amerikanistiske dikt som finnes i Cantos de vida y esperanza fra 1902 og José Santos Chocano, Alma América (1906). For ikke å glemme Walt Whitmans Leaves of Grass( og senere Ezra Pounds Cantos). Og ikke minst: Pablo Nerudas monumentale Canto General, som er en slags kulminasjon av denne betydelige amerikanske tradisjonen. I denne boken finner vi uttømmende deskripsjoner av havet, fjellene, vulkanene og elvene, steiner fugler og blomster. Og på den andre siden; historien, politikken, samfunnet og mennesket. Boken er en lokal krønike og samtidig en kontinental og episk beretning, som strekker seg over 400 år, fra 1400 til 1949. For Neruda betyr dette sykliske prosjektet å frigjøre seg fra det modernistiske forfatteridealet, og heller vende seg mot den anonyme episke fortelleren som overværer folkefester, markeder og hverdagslivet. Det sykliske formvalget avspeiles også i det encyklopediske. Denne metoden leder tankene til filosofen og retorikeren Giambattista Vico, når han refererer til de greske episke diktene - Odyseen og Illiaden - som det antikke Hellas’ oppslagsverk; verk som har klart å bevare hele den fabelaktige greske historien fra gudenes opprinnelse og frem til Ulysses hjemkomst til Itaka . ” Det greske folket var selv Homer ”. Vico ser det homeriske diktet som en rekopilasjon av dialekter, skikker og lover i det antikke Hellas, det vil si alt det som danner grunnlaget for Hellas historie. De greske rapsodene komponerte ”sykliske” og ”digresive” dikt og fremstod som virkelige markedsdiktere, diktere som kaltes kykloi eller enkyklioi, og deres arbeid kyklos epikos, kyklia epe, poeima enkyklon. Men: på tross av de formelle likhetene er det viktig å påpeke at det er ikke den encyklopediske likheten I SEG SELV som gjør at jeg her trekker disse paralellene, men muligens encyklopediens implisitte absolutt: leserens (ut)dannelse; dvs, det pedagogsike, det didaktiske. Verkets komplekse komposisjon krever at poeten til en viss grad forlater en streng lyrisk form, for slik å kunne utvide diktet ved hjelp av episke, narrative og dramatiske virkemidler, grep han utforsker for å kunne nå den klarheten den prosaiske stilen kan oppnå i det den får brette seg ut i fortellingen, krønikeren; slik binder Neruda sammen en fjern fortid med selv de mest anekdotiske aspektene ved samtiden.

Pablo Neruda er i manges øyne den viktigste latinamerikanske poeten, og som alle store poeter har også neruda hengt som en skygge over kontinentet og ikke minst har han – selv etter sin død – fortsatt å produsere etterligninger, epigoner. Og det slår meg, der jeg sitter og hører på poesi i Granada; jeg kjenner igjen Nerudas ord, Nerudas rytme og stemme når poetene leser, jeg kjenner igjen hans motivkrets og ikke minst hans vilje til å kommunisere, til å snakke til folk, til fattige folk, om deres liv og deres sorg og deres smerte. Poesien som leses opp er pompøs, romantisk og metaforisk i en form jeg oppfatter som gammeldags, høymodernistisk. Billedligheten er på mange måter standarisert og horisontal; jeg hører dikt etter dikt som består av pene fraser: ”de døde puster i stillhetens ørken”, ” Vinden blåser gjennom kroppens elver der det røde blodets vin slukker min ensomme tørst” etc. Veldig ofte består diktene av et motiv som skrives ut i det uendelige; oder til vinen, oder til elskerne, beskrivelser av landskap og natur etc. det finnes nesten ingen ironi. Ingen parodier. Alt er fryktelig alvorlig. Poesien er sånn som kunsten var før i tiden; opphøyd og selvhøytidelig, men likevel folkelig. Den snakker om kjærligheten og om kvinnen og om barna, men gjennom et poetiseringsfilter; for å si det enkelt: vinden blåser alltid, blodet er alltid rødt, ensomheten er alltid dyp og natten er alltid mørk, kvinnen er alltid vakker etc. Etter fem dager med sånt begynner man å lure på hva som skjer, men så ser man på folkemengden som har sittet der i fire snart fem timer, og man ser at byen lever og at mennesker nyter av denne uken i Granada, når vi kommer med våre dollars og våre dyre vaner og vi legger igjen mer penger enn noe annet som skjer der i løpet av året, og så tenker jeg at det kanskje ikke er så farlig om poesien ofte (for det er ikke alle som er sånn, altså, bare så det er sagt, det finnes gode folk også) er litt oppblåst og gammelmodig og direkte og agitativ. Poesi er Håp, var festivalens slagord, og så kan man jo spørre seg selv om den navlebeskuende poesien som skrives her til lands, eller om den ny-eksperimentelle avantgardistiske surre-poesien som nesten ingen leser eller kjøper eller bryr seg om er så viktig. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en aristokratisk og kosmopolitisk tradisjon har – både kulturelt og historisk - blendet store deler av det latin-amerikanske folket og at dette er en problemstilling som på langt nær er redusert til litterære spørsmål (folk er opplært til å neie respektfullt og gjenkjennende i møtet med fremmede kulturer og disses fortid, mens det på samme tid er nærmest blind og uvitende om deres egen historie og storhet). Man kommer alltid tilbake til det samme spørsmålet: hva skal poesien være, og for hvem? Og ikke minst: kan poesien - eller kunst forøvrig - forrandre verden? Tro meg, om ikke annet så er det rørende å se at noen prøver å forandre seg selv og sine omgivelser ved hjelp av det skrevne ord. Dette ble kanskje langt, men som sagt, jeg er jetlaget, kaffehøy og døgnvill. Hei på en snei.

Svar på dette innlegget

Tilbake til debatten

FLERE INNLEGG

Tittel	Tegn	Skrevet av	Dato	Lest
Spor	247	Spurven	21.02.08 10:37	67
et blylodd fra pedro	12395	Pedro Carmona-Alvarez	21.02.08 09:24	283
Sånne blylodd	80	ismael	22.02.08 14:59	75
om poesien nytteverdi etc	2661	lorens	22.02.08 13:38	98
Flott innlegg, lorens	127	merlec	22.02.08 13:47	86
Nødvendig jetlag	379	Jolanda Appel	22.02.08 09:07	125
Det er av og til uhyre lite	149	Ask	22.02.08 08:34	97
døgnville Pedro	339	Ni-elsen	22.02.08 07:44	114
Pedro	5	Abak Shol	21.02.08 17:59	106
Jøss	96	hannah	21.02.08 17:26	89
Hei på snei og velkommene tilbake	488	ludde	21.02.08 14:13	107
på en snei	252	Gussi	21.02.08 12:48	105
Poesi og kunst	504	Optimist	21.02.08 12:41	127
Dette må bokmerkes	25	her og nå	21.02.08 12:35	99
Et blylodd fra Pedro.Alvarez	394	Aage Starup Isaksen	21.02.08 12:31	109
fint	7	februar	21.02.08 11:52	85
TAKK for kultur på alle måter	282	Inkan©	21.02.08 11:13	100
kom in! :)	31	Inkan©	21.02.08 11:53	91
høydare	80	marinade	21.02.08 10:57	69
Dette var interessant !	704	merlec	21.02.08 10:35	83
poesi og kommunikasjon	178	Herrefrakk	21.02.08 10:23	103
Utilgjengelig	126	brownbear	21.02.08 17:44	105
Mer om utilgjengelighet	1226	Herrefrakk	21.02.08 23:46	104
Jeg vet ikke....	240	Herrefrakk	21.02.08 18:28	99
Poesi	946	Optimist	21.02.08 20:47	123
Tilgjengelighet	794	brownbear	21.02.08 21:46	100
Overhode ikke uenig	601	Herrefrakk	21.02.08 21:29	106
lyrikkens former fremmed for dem-Herrefrakk	350	odinsætt	21.02.08 22:40	95
Har en følelse	645	brownbear	21.02.08 23:13	101
her , brownbear, er vi i prinsippet enig	864	odinsætt	22.02.08 00:41	99
Ja, odinsætt	2887	brownbear	22.02.08 16:55	90
folk flest kan fatte	170	Leser dikt	21.02.08 23:21	117
Sikkert riktig,	716	brownbear	21.02.08 23:35	108
Ja,	795	Leser dikt	21.02.08 23:49	110
Mer tilgjengelighet	881	brownbear	21.02.08 22:20	79
Meget interessant	520	Optimist	21.02.08 22:38	93
Du er absolutt	783	Optimist	21.02.08 22:09	96
Jeg stiller spörsmål	863	TrondL	21.02.08 22:27	84
Kvaliteten	311	TrondL	21.02.08 23:24	102
Jeg kan ikke	419	Optimist	21.02.08 23:03	117
livsnødvendig?	2	carol11	21.02.08 23:07	70
Litt	163	Optimist	21.02.08 23:12	77
Bra sagt!	40	kjetil T	21.02.08 20:53	71
Skriver under	525	brownbear	21.02.08 19:00	115
Eg les	233	oddbjørn aardalen	21.02.08 10:20	104
sørlandsk bryggelykke	145	diftong	21.02.08 06:27	93

TIPS EN VENN OM DETTE INNLEGGET
		Mottakers e-mail:	Din e-mail:

Misbruk: Dersom du synes dette innlegget bryter med våre spilleregler, kan du klage på det. NB! Dagbladet.no leser gjennom innlegget før det eventuelt blir fjernet.