Barnevernet - Hjelp og svik

ZarcucoZarcuco Innlegg: 1

Som tidligere barnevernsbarn blir jeg sjokkert over hvilke holdninger man ser på dagbladets kommentarfelter. Ja, barnevernet svikter mange barn og familier, men at de kan fabrikere sannheter og ta barn fra problemfrie hjem er for meg fjernt. Sannheten var verre enn det barnevernet klarte å få frem i mitt tilfelle, i mange år forsøkte de å hjelpe meg og min søster ut av situasjonen vi var i hjemme men de hadde ikke nok bevis. Når jeg var ca. 8 år ble begge foreldre stemplet som ute av stand til å gi meg den omsorg jeg behøver, men jeg ble fortsatt boende hjemme. Barnevernet testet ut familieveiledning, besøkshjem 1 helg per måned og flere andre tiltak først (alle uten effekt). Dette var det største sviket jeg opplevde fra barnevernet; hjelpen var aldri tilstrekkelig i forhold til behovet.

Alle ansatte jeg har møtt utenom 1 leder fra Ullensaker barnevern har fått meg til å tro at de genuint ønsket mitt beste. Som 14 år gammel fikk jeg endelig hjelp til å komme meg ut av hjemmet og ble boende på akuttinstitusjon i 6mnd. De 6 månedene var de beste jeg noen gang hadde hatt sammenlignet med tidligere år. Deretter fosterhjem til jeg fylte 18, et godt hjem, men dessverre kunne de ikke tilby den hjelpen jeg trengte da jeg var psykisk ustabil og følelsesmessig tappet etter mange år med psykisk tortur av egen mor og rus+vold i omgivelsene, og dessverre igjen med at jeg ikke mottok en god utredning av profesjonelle på BUP. Fosterforeldrene mine ønsket at barnevernet skulle få meg utredet da de merket at noe var galt, men de ble ikke hørt. Går nå på utredning hos DPS etter å ha bedt om henvisning av fastlegen min. Men barnevernet gjorde alltid det de trodde var best, basert på informasjonen de hadde. Det er ikke alt som er enkelt å bevise, og det er ikke alt en ustabil ungdom ønsker eller evner å fortelle om.

Etter å ha flyttet ut av fosterhjemmet mottok jeg økonomisk hjelp til husleie og mat, samt samtale med psykolog så ofte som jeg ønsket. Det inngikk i en avtale hvor de skulle hjelpe meg, så lenge jeg tok vare på helsen min og var i utdanning. Det var ikke nok til at jeg skulle bli oppegående og frisk, men det var nok til at jeg har fullført utdanning, klarer å bo alene og fremstår som frisk for de som møter meg i hverdagen. På privaten er jeg utslitt, har symptomer på ptsd, har en konstant innvendig uro og angst.

Jeg er altså ekstremt takknemlig ovenfor barnevernet selv om jeg i dag selv har måttet søke meg til utredning og behandling for hjelp til å kunne fungere resten av livet, samtidig som jeg føler de sviktet meg ved å aldri se behovet jeg har hatt for hjelp på et dypere nivå.

Uten barnevernet hadde det gått så mye verre. Nå har jeg en utdanning, gode karakterer og mål for fremtiden. Når jeg var 14 trodde jeg fremtiden min ville være å aldri starte på videregående, håpe på å kunne få stilling som butikkansatt og mest sannsynlig dø før jeg fylte 30.. De fikk meg til å gå fra å tro at livet er håpløst og vil for evig bare påføre smerte, til å se at livet kan være noe fint og verdt å leve hvis man jobber for det.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.