Hvorfor er en pappa sjeldent en venn med sin datter?

Yanka PedersenYanka Pedersen Innlegg: 1

HVA ER EN EKTE PAPPA?

En mann/gutt må tenke over mange ting før man velger å få barn!! En datter ønsker en far å prate med. Hver gang jeg er lei meg og gråter, gir mor fra seg tlf.til far som i andre enden har det samme sitatet i alle år "Hva er det nå da!!! Aldri min kjære datter hva er det jeg kan hjelpe deg med. Hvordan er det å ha en far som elsker deg og er der for deg? Mor er god, men sliten og orker ikke diskusjoner. Jeg, føler meg ensom. Drømmer om en far som er der på godt og på vondt. Jeg er ikke perfekt. Men, straks jeg sliter med noe kjefter han. Her sitter jeg med en mann som har en sykdom, og jeg er sliten men stiller alltid opp, og en far som blir sint straks noe er negativt, og min mor gråter. Det eneste som holder meg oppe et mine 3 døttre. Har nå svært dårlig økonomi fordi min mann har nå halvert lønn.De har penger i fluss. De vet jeg har det vondt og tøft, men holder seg unna når jeg trenger støtte . De har også en stor fin hytte som jeg skulle ønske at de sa ( jenta mi, bare lån den for å slappe av litt) jeg kan aldri slappe av. Jeg har ansvar, og kun jeg tar det nå mens min mann er syk. Hytta er en helligdom for de. Hva betyr egentlig jeg? Jeg er en ordentlig dame, som elsker kos og hygge. Mine venner sier jeg gir altfor mye fra meg. Jeg liker hjelpe andre. Hvorfor setter ikke min far pris på meg. Jeg har aldri gjordt noe. De sier de ikke kan hjelpe til fordi økonomien vil de kose seg med? Hadde det vært meg, hadde jeg hjulpet mine barn ( da hadde jeg følt varmen) Plutselig av og til får jeg høre at de har spandert på sine venner flere tusen på turer, mens de vet jeg sitter å gråter og prøver å få orden på økonomien. Jeg har heldigvis masse humor og klarer skjerme min lille prinsesse❤Som er bare 14 ( de tenker seg nøye om når det gjelder barnepass til hun på 14) De andre 2 døttrene har fått være med på utenlands ferier. Har også 2 til på 23 og 26 ( Hun på 14 har en annen far, og blir holdt utenfor) Jeg elsker mine 3 døttre for alt på jord. Men, kommer meg ikke innenfor huden på han som kaller seg min pappa. Min mann er syk, så jeg føler ensomheten helt inn i kvalmen. Hvorfor pappa? Du har alltid vært tilstede hver gang ting går bra. Blid og hyggelig slik at alle liker deg. De skulle bare vist at du sviktet barna dine...  Meg og min bror, til fordel for din egen kos i livet. Skjønner dere vil leve livet. Men, skjønner ikke hvordan dere kan bare se på at jeg faller i grus.... Jeg, har alltid ønsket meg en pappa som kunne sitte å koseprater under en åpen himmel. Men hvis jeg tar noe negativt opp, blir han sint!! H kordan er det å ha en far som er der for deg?

Svar

  • SerpentbaneSerpentbane Innlegg: 14

    Vell. Er din mann venn med din datter? Jeg tror din overskrift generaliserer voldsomt, men nok om det.

    Du sier din mor er god, men sliten og orker ikke diskusjoner, gråter og sender ballen videre. Hvordan er dette bedre enn at din far åpner med "hva er det nå da?"

    Det er jo umulig for noen å vite hva som er hva, uten å kjenne historikk og bakgrunn, og selv da kan det være vanskelig. Du skriver at du ikke er perfekt. Ok. Ingen er det. Men hvis din far åpner med "hva er det nå da"? Hva betyr det? Hvorfor går han det?

    Jeg vet om foreldre som har måttet distansere seg fra sine barn og deres problemer, fordi det har blitt for mye, for overveldende. Hvis det er så mange problemer at din mor gråter og din far er sint, kan det være at dette er hver deres måte å reagere til det samme problemet på?

    Dine foreldre har levd sitt liv, og de har gitt deg en oppvekst. Når barna er voksne og forlater redet, så er man også klar for å gå inn i en ny fase. Kanskje har du selv også noe av ansvaret for at ting er som de er. Kanskje har det blitt nok på ett eller annet tidspunkt? Med barn på 26 er du omkring 50 år. Hvor krevende var du de 50 årene? Skal dine foreldre på 70, 80 eller hva det måtte være ansvarlig for ditt liv?

    Jeg vet ikke. Jeg kjenner deg ikke. Men, i en hver konflikt er første bud å sette seg ned foran speilet og tenke tilbake, kanskje du må gjøre noen erkjennelser? Kanskje har du fram til nå lagt så mye press på dem at de er slitne. Så slitne at din mor gråter, og din far er sint. Har det alltid vært slik? Eller var han faktisk ute hver helg og hentet deg på fest klokken fire om natten?


    På en annen side, kanskje er dine foreldre egoistiske. Kanskje er de typen som ikke stiller opp. Selvfølgelig finnes de også. De som setter barn til verden, men aller helst bare vil leve livet. Kose seg som best de kan, så lenge det varer. Kanskje bryr de seg ikke om andre mennesker.


    Jeg tror ofte at sannheten ligger et sted i mellom.


    Jeg er selv far til tre. Jeg tror ikke en far skal være sin datters beste venn. Mange bommer stygt der også. En far skal være en far. En far skal stille opp, men ikke sy puter under barnas armer. En far skal forstå, men også veilede. Jeg er på ingen måte min datters beste venn, og det er ikke lett for et pappahjerte å la datterskatten slippe ut av redet. Man skal huske at man selv var kalv sies det, men, kanskje er akkurat det problemet. Skal man la barna gjøre feilene man vet vil komme, eller skal man være litt strengere enn barna setter pris på? Når barna gjør feilene man ikke klarte å styre dem unna, skal man da være der med en gang og orden opp, eller skal de ordne opp selv? Blir det å velge en av disse i det hele tatt riktig valg?


    Jeg vet ikke om du egentlig ønsket et svar, eller om det var en utblåsning av frustrasjon?

    Men av erfaring, en ting har jeg lært. Noen ganger kan det være en idé å trekke seg unna når konflikten er der og la den dø ned litt. For så å strekke ut en hånd i relativ fredstid. Dra til dem i fredstid, og snakk med dem og være ærlig, ovenfor dem, men ikke minst deg selv. Fortell dem at du føler at dere har sklidd bort fra hverandre, og at forholdet ikke er så bra som du ønsker at det skal være. Vær ærlig med at du vet at "sett inn de tingene som du kan ha gjort for å bidra til situasjonen" helt sikkert er en grunn til dette. Si at du vet at du kanskje har vært en påkjenning, eller at hele situasjonen har vært en påkjenning. Hvis du ønsker resultat, kanskje må du også svelge noen kameler og et lite stykke stolthet for å komme i gang.

    Men, du har også hatt det tungt. Du har forsøkt så godt du kan å være god mot din mann, dine barn og dine foreldre. Men at situasjonen har vært for mye, at du har vansker med å klare det alene. Og, at forholdet mellom deg og dem har gjort at du har følt deg veldig alene.

    Si at du ønsker å endre det som var. Si at du ønsker å få et bedre forhold til dem før det er for sent. Si at du ønsker at de skal kjenne sine barnebarn.

  • Frida Volden EnghFrida Volden Engh Innlegg: 11

    Uansett så er det godt å ha foreldre som bryr seg om en!

    Noen problemer vil en prate med den ene med, mens andre vil en prate med den andre!

    Men hvis ene ikke vil/ orker, kan en vel vente, eller prate med den andre!

    Selvfølgelig er det best å prate med sin mor om jente/kvinne- problemer, men er ganske sikker på at faren din vet nesten like mye om det for det!

    Vet ikke hva som er normalt eller unormalt der! Jeg prata om problemene med begge!

    Faktisk så etter jeg ble voksen, synes jeg at det er lettere å prate med faren min om problemene mine!

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.