Kunnskapssamfunnet og opplæringsrett

Kunnskapssamfunnet, og retten til opplæring og utdanning.


I går traff jeg en ungdom som hadde sin siste dag som ferievikar.

Nå venter ledighet for 21 åringen, som har bak seg 3 år i videregående skole.

Først vg1 service og samferdsel, og etterpå vg2 IKT servicefag.

Skoledelen av opplæringa er gjennomført, men i likhet med mange andre har han ikke fått læreplass.

I en prosess med veiledning, eller kanskje mest rådgiving, fikk han ei sterk oppfordring om å ta påbyggingsåret for å bli studiekompetent.

Han fulgte oppfordringa, og trodde at han med dette også skulle styrke muligheten for læreplass. 

Det har ikke skjedd, han er fortsatt uten læreplass, og har gitt opp drømmen om IKT servicefag.

Men han er studiekompetent nå - og et hav av muligheter for alle mulige bachelor og mastergrader venter.


Men gutten ønsker ikke det. 

Han har ikke motivasjon for ett sånt løp, og det som venter av yrke og arbeidsoppgaver i bakkant.

Han følger i stedet oppfordringa fra NHO, LO og samfunnets lederskap. Han vil bli fagarbeider, og utøve et praktisk yrke. 


Derfor har han, for andre gang (han søkte også i fjor) søkt elektro vg1 for å bli elektriker. 

Heller ikke denne gang fikk han skoleplass, fordi han har forbrukt sin opplæringsrett, i forsøk på å bli IKT servicefagarbeider.


Men som nevnt ovenfor, han har fått påbyggingsår, og det «ypperste» av alt - studiekompetanse.

Og ny rett til videregående opplæring får han ikke før han blir 25 år, og oppnår såkalt voksenrett.


Så denne ungdommen må sette yrkeslivet på vent i 4 år. 

Sånn fungerer det i Nordland fylkeskommune, og de fleste andre fylker i landet.


Siden 1994 har tilgang til videregående opplæring, og spesielt yrkesopplæring blitt en mulighet med store begrensninger.

Alle landets 16 åringer må bestemme seg for framtidig yrke når de søker videregående skole.

Valg av utdanningsprogram på VGs er derfor et av livets viktigste valg - slik systemet er nå - og et valg de færreste 16 åringer forstår konsekvens og rekkevidde av.

Sånn er utdanningssystemet på videregående nivå i Norge.


Det er riktignok mulighet for omvalg, men kun ett - og det må gjøres tidlig, og helst etter vg1 for å være reelt.

Derfor utsetter mange valget - velger studiekvalifiserende løp, uten å forstå at de da velger bort muligheten for yrkesretta fagopplæring.

Og etter det, når forståelsen av yrke og arbeidsliv er større, søker mange av disse yrkesopplæring, i stedet for høgskole og universitetsstudier.


Men yrkesopplæring på VGs nivå får de ikke.

Og samfunn og næringsliv går dermed glipp av potensielt dyktige fagarbeidere.


De som velger yrkesfag, tar i tillegg stor risiko. 

Risikoen er knytta til siste del av opplæringa - læretida i bedrift. 

Læreplass er ikke en rettighet, og mange får derfor ikke fullført opplæringa, til tross for fullført og bestått skoleløp.

Sånn som med ungdommen jeg snakka med i går.


Skolegang og utdanning er en selvfølge i et velutvikla samfunn. Sånn er det Norge også.

Men hvorfor må opplæring på videregående nivå være så begrensa, og hvorfor må en vente til en blir 25 år før en får «rett» til videregående opplæring igjen?


Og en mulighet for kvalifisering til yrkesutøvelse som organisasjonene i arbeidslivet og samfunnets lederskap oppfordrer til - og bedrifter og næringsliv skriker etter?


Fylkeskommunene, som er ansvarlig for videregående opplæring, argumenter med økonomi. 

De tilbyr bare den opplæring ungdommen i fylket har rett på. 

I Nordland har 16 åringenes førstevalg vært sterkt styrende for fylkets tilbudsstruktur og VGs tilbud.

De vektlegger i mindre grad det befolkning og næringsliv etterspør.


Merkelig at VGs skal være så begrensa i et rikt land som Norge.

Og det nå, i en tid der tidligere og nåværende statsminister og lederskap, på alle samfunnsnivå, strever med å bygge kunnskapssamfunnet. 

Og argumenterer med at kompetanse er ei forutsetning, og det viktigste grunnlaget, for morgendagens velferd.


Derfor er det også underlig at de billigste og kanskje mest produktive fagutdanningene i vårt utdanningssystem skal være adgangsbegrenset.

Hvorfor er det sånn?


Spesielt oppsiktsvekkende er dette også, når vi vet at tilgang på utdanning på høgskole og universitetsnivå er uten begrensning.

Her kan en ta bachelor og mastergrader, så mange man vil, uten at det koster noe.

Og noen av disse mastergradene er så fjernt fra yrkesutøvelse og verdiskaping at de ikke kvalifiserer til jobb - ja, noen mener tvert i mot?

( når det er sagt, så er jeg enig med dem som hevder at utdanning er en verdi i seg sjøl, og ikke nødvendigvis må være yrkesrelevant, men uansett rart at det er sånn, sett i lys av beskrivelsen ovenfor.)

Men dette er høyere utdanning, finansiert av Staten......


Siden reformen i ‘94 har det vært forventning om økt gjennomføring i VGs.

Det er brukt 100 vis av millioner kroner på frafallsproblematikk.

Pengene er brukt på forskning for å forstå, rådgivning, skolehelsetjeneste, karriereveiledning, kursing av lærere og skoleledere, og skolering av diverse «spesialister» for å håndtere «problemet».

Og et betydelig antall millioner kr. i trygdeytelser gjennom NAV.

Fortsatt er frafallet på rundt 30%, omtrent samme nivå som i ‘94.


Etter 25 år med dette systemet er det kanskje på tide å spørre: 

Har dette vært produktivt?

Hva kunne vært gjort annerledes?


Og kanskje er det nå på tide å ta ideen og ambisjonen om kunnskapssamfunnet på alvor, imøtekomme arbeidslivets forventninger - og «frafalt» og «feilvalgt» ungdoms behov - skrote systemet med ungdoms og voksenrett, og gjøre VGs tilgjengelig for alle?


På bakgrunn av dette har jeg lyst til å spørre lederne av våre politiske partier som har hatt regjeringsmakt siden 1994, altså lederne i H, FrP, Ap, Sp, KrF, SV, og V.

Hvorfor er det sånn - 10-år etter 10 år? - og hva mener dere: 

Skal det være sånn? 

Hvis ikke, hva skal til for å få systemet endret?

.............


Og nå, ved inngangen til det «grønne skiftet», går de siste av våre alt-mulig-menn og kvinner i pensjon.

Og med disse «dybdelærte» problemløserne, som i egen person utøver et mangfold av fag, forsvinner forutsetningen for produksjon og verdiskaping, spesielt i bygde Norge.


Ja, uten disse kan det kanskje «spøke» for framtidig bosetning, verdiskaping og velferd?



Mo i Rana 13.september 2020.

Tidligere lærer og skoleleder/rektor i videregående skole

Dag Oddvin Sætran

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.