Skal jeg bo i telt?

At et virus ble til en pandemi så fort, og at det slo så kraftig at det til og med klarte å sette Norge ut av spill, var det dessverre ingen som så komme fort nok. Allerede to dager før Norge erklærte unntakstilstand, flira jeg og min lokale partifelle over at det sikkert snart går over, og at vi ikke var redde. Vi var på det tidspunktet ikke klare over at styremøtet vi hadde denne kvelden, var det siste vi kom til å ha sammen på ubestemt tid fremover.

Dette er en tekst som kunne blitt skrevet av en undrende tredjeperson, men dette er ikke noe som ikke rammer alle. Om dere vil kalle det en artikkel, et leserinnlegg eller et personlig essay, er opp til dere å bedømme. Uansett hvilken formell definisjon dere ønsker å gi, er det kun en innpakning på et rop om hjelp. Pandemien og dens følger, både helsemessig, sosialt og økonomisk, berører oss alle, den berører også meg.

Jeg prøver hverken å sutre eller å få mine lesere til å tvinge frem sympati. Ønsket mitt er simpelthen å fortelle min side av hvordan pandemiens følger har rammet akkurat meg, til og med før.

Jeg er sosialist, og bekymrer meg mer enn noen gang over noe så prosaisk som økonomi, uansett hvor bakvendt det høres ut. Jeg er selvfølgelig bekymret for familien min jeg har blitt oppfordret til å ikke treffe, og jeg er bekymret for mine nære og kjære med lavt immunforsvar. Heldigivs er både jeg og majoriteten av dem jeg kjenner langt utenfor risikogruppen, så jeg har det luksusproblemet at jeg kan uroe meg over ting som har vært skummelt for meg, både før, under, og til og med etter denne pandemien.

Å vente. Det er noe jeg er vant til fra før. Å vente på jobbintervjuene som aldri kommer. Venter på telefonen som kan gi meg et liv uten all usikkerheten som dundrer rundt meg til enhver tid.  

Få land i vesten, inkludert Norge, forventet at også vi trengte å ta drastiske tiltak for å begrense og eventuelt stoppe smitten. Flere er permitterte, og flere mister jobben og står uten inntekt. Heldigvis er hele Stortinget involvert når det kommer til beslutningene som tas. Det har kommet flere krisepakker som sikrer de permitterte og arbeidsledige et sikkerhetsnett som skal holde mer enn nok til at vi alle skal klare oss. Dette gjelder enda ikke meg. Jeg venter fortsatt på beskjeden om at vi studenter skal få hjelp.

Man kan spørre seg hvorfor jeg og de andre studentene ikke bare drar på NAV, siden de er her for å hjelpe i enhver situasjon. Det gjelder dessverre ikke oss. Som student har jeg ikke rett på dagpenger fra da jeg mistet jobben min i september på grunn av nedleggelse, og heller ikke nå. Mitt sikkerhetsnett var denne jobben, og jeg har etter denne tiden måttet klare meg på to tusen kroner i måneden, som er hva Lånekassa tilbyr meg som student uten maksimalt lån, som jeg ikke har. Nå er jeg allikevel en av de heldige, siden foreldrene mine bistår med både husleie og strømregning. Det er allikevel et annet spørsmål hvor rett dette er. For ett år siden hadde jeg krav på 3000 kroner i stipend. I utgangspunktet er heller ikke dette nok til å klare seg på, men jeg fikk det til å gå rundt med nøye planlagte innkjøp, og var så heldig og fant meg en jobb. I fjor ble det innført kutt i stipendet, så de månedlige tusen kronene ekstra jeg ellers hadde hatt krav på, falt fra meg i favør til studentene med lån.

Jeg bor i en by jeg nesten ikke kjenner noen, og deltar sjeldent sosialt med unntak av utdanningssammenhenger. Dette klandres ingen for, for det er sant at jeg er en vanskelig person å bli glad i og ønske å ta med på ting. Jeg er fullt klar over at jeg tar stor plass, og har sluttet å ta det tungt når folk ikke inviterer meg ut, eller ikke svarer på min invitasjon. Med andre ord har mulighetene for å dra ut med venner, ha gjester på besøk eller ta en spontan ferie vært så godt som umerkelige for meg, siden jeg både er avhengig av å planlegge nøye økonomisk dag for dag, og sjeldent gjorde overnevnte i utgangspunktet av flere grunner.

Hjelp påstod regjeringen at vi fikk. Som studenter fikk vi det privilegiet om å søke om ekstra gjeld. Jeg, som kun lever av stipendet mitt, får ingenting. Er det rett at vi, som prøver å være samfunnsytere med høyere utdanning og deltidsjobber skal lide for at veletablerte bedrifter med egenkapital skal skjære seg et enda større stykke av kaka?

Forøvrig fikk jeg en skattesmell på nesten 3000 kroner, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Den blir vel betalt med konfirmasjonspengene som var øremerket til lappen, bil og hus, som de hyppige overføringene jeg gjør til brukskontoen i frykt for at kortet mitt skal bli avvist på butikken. Mitt største ønske er at det ikke trenger å være slik. Som studenter som mister jobbene våre burde vi være likestilte med andre arbeidssøkende. Vi trenger lønningene våre for at ting skal gå rundt, for at vi skal få utdanningen vi skal bruke for å fortsette å være samfunnsytere. Som student uten lån eller lønn, trenger jeg et stipend jeg kan klare meg på. For å kvalifisere til stipend fra Lånekassa på høyere utdanning, må man bo hjemmefra. På 2000 kroner i måneden er dette umulig, og jeg tviler på at Lånekassa og regjeringa ønsker at vi skal bo i telt året rundt.

Dette er en krise jeg befinner meg i nå, og befant meg i tiden før covid-19. Jeg håper dette er ønsker som kan gå i oppfyllelse etter pandemien ha herjet ferdig, og regjeringen får tid til å prioritere folk flest igjen.

Vær så snill, hør på meg. Hør på oss. Jeg er lei av å skrike i et lydtett rom. 

Kommentarer

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.