Trygghet for helse og arbeid

Velferdsstaten har de siste 70 årene gitt oss høy grad av trygghet. En av krontankene har vært at fellesskapet løfter enkeltindividet. Mange har opp gjennom historien bidratt med arbeidskraft, som igjen har kommet samfunnet til gode. Vår nåværende konformitet springer ut fra at kvinne og mann i bygd og by har vært i arbeid. 

For hva er vi uten hver kvinne og mann som yter? Ikke bare for seg selv, men også for fellesskapet. Det store «vi» som holder nasjonen oppe. Definisjonen av det moderne Norge er at befolkningen har løftet i flokk og at avstanden mellom arbeider og bedriftseier har vært relativt kort. Vi har blitt spart for de store klasseskillene, og arbeiderbevegelsen har kjempet fram rettigheter som vi i dag drar god nytte av.

Humankapitalen har vært arbeiderbevegelsens kraft fra dens spede begynnelse i fabrikker, videre inn i industrien og til teknologiens tidsalder. Fra arbeiderbevegelsen har arbeidstakere funnet motivasjon og vilje til å protestere, marsjere, streike og stille krav til arbeidsgivere. Fra arbeiderbevegelsen har vi fått rettighetene som vi i dag tar som en selvfølge, men som har sett dagens lys etter kamp. Fra fyrstikkarbeiderens strid mot dårlig lønn og elendige arbeidsforhold, til forhandlinger mellom dagens fagorganiserte, stat og NHO. Arbeideren har vist vei, pløyd marka og lagt grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag. 

Det å være en arbeider, er i ferd med å bli redefinert. Begrepet utfordres av robotisering og effektivisering. Stålarbeideren, industriarbeideren og mennesker med hakker og spade finnes ennå, men må tåle datateknologiens inntreden. Arbeideren har tilpasset seg gjennom omskiftelige tider, og vi finner fremdeles flittige arbeidstakere i alle yrker. På sykehusene. I skolen. På plattformene. Langs åkrene, i fjøs og i foredling av det naturen gir. Vi finner arbeideren på havet. De som tar opp rikdommen fra dypet, og som sørger for at maten kommer på bordet, ikke bare til lands, men også i eksport til sydligere strøk. 

I Arne Paasche sin tekst, «Vi bygger landet», står det: «Vi er de tusener som bygger landet. Det blev oss kjært i dagens strid. Vi bar det fremad i savn og armod- nu bygger vi den nye tid»

I ferden mot den nye tid trenger vi trygghet og visshet om at vi har en arbeidsplass å gå til. Et Norge som skal fungere, kan ikke ha usikkerhet knyttet til arbeidslivet. Den nye tid fordrer en satsning på utdannelse som forbereder morgendagens arbeidstaker, og kreve evnen til nytenkning, omstrukturering og vilje til å satse på de som er arbeid. En dag er vi nødt til å innse at oljeeventyret er over. Da må nye inntektskilder skapes.

Arbeid og helse henger sammen. Mange av oss jobber til langt inn i alderdommen, og mye kan tyde på at flere får beholde helsen, slik at deltakelse i arbeidslivet kan vare lenge. Samtidig, så betyr velstand, og fremgang i medisinsk forskning, at velferdsstatens forpliktelser, med tanke på ivaretakelse av helseaspektet, øker. God helse henger høyt for oss alle, og vi må trygges på at vi har noen i ryggen den dagen vi trenger kvalifisert helsehjelp. At det er et system som plukker oss opp og som ivaretar oss når livskrisen er et faktum. Et sterkt helsevesen er forbundet med et sterkt fellesskap. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Arbeideren, mennesket og samfunnet står uløselig sammen. 

Vi lever i vanskelige tider. Flere hundretusen arbeidstakere har blitt permitterte, mistet inntekt og blitt arbeidsledige. Økonomien vår har blitt satt på prøve under pandemien, og det er nå velferdsstatens sikkerhetsventiler utløses. Det er nå vi ser viktigheten av et godt organisert arbeidsliv. Flere yrkesgrupper lever under et massivt press. Helsepersonell, butikkmedarbeidere, renholdere, politi, ansatte i NAV og arbeidstakere i mange forskjellige yrker står på for at livet som vi kjenner, skal gå rundt. Disse må godtgjøres når epidemien er over! «Å få lønn for strevet» er ord som er gjeldende i dag!

I arbeiderbevegelsens historie ligger også beretningen om internasjonal forbrødring og samhold. Selv om vi er i krise, så må nesa løftes, og vi må evne å se utover landegrensene. Internasjonal samhandling har kanskje aldri vært viktigere enn nå. Arbeiderbevegelsen må fortsatt ha internasjonal solidaritet på agendaen. Både knyttet til humanitære katastrofer, men også linket direkte opp til andre lands arbeidslivskår. Arbeidere må stå sammen, støtte hverandre, stå opp mot urettferdighet, likegyldighet og økte forskjeller. Støtte til kamp for arbeiderens rettigheter i verden forøvrig er ikke bare viktig, men essensielt i den forstand at den holder oss årvåken på vår egen vakt.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.