Varslerslakt i Norges domstoler!

Varslere møter som regel kraftig motbør av domstolene, likevel må Hålogaland lagmannsrett med sin dom (LH-2020-53659), være en av de verste. Saken er anonymisert.  

«Anita», den eneste faglærte helsearbeideren på institusjonen, innga som tillitsvalgt høsten 2016 en rekke avviksmeldinger til sin overordnede, avdelingsleder «Bekk». Anitas avviksmeldinger beskrev hvordan ansatte ble utsatt for vold av fysisk sterke brukere mens de var alene på jobb. Arbeidsforholdene ble opplevd som utrygge. Avviksmeldingene førte ikke til bedring. 8. august 2016 skrev Anita så et varsel. Innholdet ble tatt opp med avdelingsleder Bekk under et personalmøte 15. september 2016. Da Bekk avviste ønsket om forsterket bemanning, sendte Anita som de ansattes tillitsvalgte, varselet til kommuneledelsen. Brevet ble der mottatt 20. september 2016. Varselet fremstod også som en varsling på avdelingsleder Bekk.

22. september 2016 ankom den omvarslede Bekk institusjonen uanmeldt, og mens Anita var alene på jobb. Bekk sa i retten at hun hadde reist dit for å snakke med Anita om hvordan hun kunne «hjelpe henne til en bedre arbeidshverdag». Så oppstod en situasjon som Bekk har beskrevet i sin påfølgende bekymringsmelding til institusjonsledelsen. Her går det frem at da hun ankom, brølte og bet beboeren mot Anita, hvorpå Anita kjeftet tilbake. Anita hadde da irettesatt beboeren «på en kraftig måte». Etter dette måtte Bekk vise Anita ut av beboerens stue. Inne på kontoret hadde Bekk blitt kritisert for sin behandling av Anitas permisjonssøknad som gjaldt en annen kveld. Til slutt skrev Bekk at Anita på grunn av denne episoden ikke var mottakelig for noen veiledning. 

Retten har lagt til grunn Bekks forklaring og bekymringsmelding som det klart sannsynlige, til tross for at Anita nektet for å ha oppført seg slik. Selv om Anitas varsel omhandlet Bekk, mente retten at det var naturlig at den omvarslede i sin fritid, og uanmeldt måtte ha en arbeidsforstyrrende samtale med Anita som var alene på jobb, om hvordan hun skulle få en bedre hverdag.  Retten har da sett helt bort fra at Bekk, som arbeidsgiver og omvarslet, burde og skulle forstått at det var utilbørlig av henne å søke opp Anita i en slik kontekst, og med et slikt ærend. Det forsvarlige ville være at arbeidsgiver i forkant av en slik samtale hadde spurt Anita om det var ønskelig, og i så fall med hvem og når. Anita varslet som tillitsvalgt og på vegne av flere, slik at samtaler om bedret arbeidshverdag selvsagt også måtte innbefatte disse. 

For retten var det mer selvsagt at Bekk, etter å ha observert hvordan Anita ble bitt og slått, dermed straks måtte skrive et varsel om Anitas utilbørlige oppførsel. Det er imidlertid besynderlig at retten ikke et øyeblikk undret seg over hvordan Bekk unnlot å hjelpe Anita da beboeren overfalt og bet henne, men i stedet stod passivt og så på. Retten ble opplyst om at Anita måtte ta stivkrampesprøyte etter bittet. De så også hvordan Bekk formulerte seg i sin bekymringsmelding, som om beboeren kun bet mot Anita, mens hun i virkeligheten ble bitt inn i kjøttet. Den eneste dokumenterte oppfølging Anita fikk av arbeidsgiver etter overfallet, var altså en bekymringsmelding mot seg fra den omvarslede Bekk!? Etter rettens syn må arbeidsgivers totale ignorering av deres omsorgsplikt og HMS-forskrifter, åpenbart være ubetydelig, ettersom det ikke er nevnt med ett ord i dommen. 

Med total ignorering av varslerparagrafenes krav om delt bevisbyrde, fant retten det heller ikke sannsynlig at Bekk skal ha konstruert bekymringsmeldingen. Dette begrunnes med at om det hadde vært tilfelle, ville de øvrige som hadde signert varselet også fått samme behandling, og ikke bare Anita. Det var imidlertid Anita med rollen som tillitsvalgt og den som utarbeidet varselet, som utgjorde trusselen. Andre medvarslere stod ikke hardere på sine signaturer, enn at de i retten endret forklaring. Hvilket mest sannsynlig var begrunnet i en naturlig frykt for konsekvenser rundt arbeidsforholdet. 

Som ytterligere bevis for Bekks troverdighet, brukte retten at det i et referat fra et møte uken etter, dvs. 29. september 2016, står at Anita hadde uttalt at hun hadde rett til å irettesette en sint bruker/beboer. Anita nektet å signere referatet ettersom hun ikke kjente seg igjen i en slik ordlyd, eller hvordan møtet generelt forløp. Anita opplevde derimot møtet som en gjengjeldelse. Men hennes redegjørelser, og alle de uavhengige vitnene som styrket disse, er heller ikke omtalt i dommen. At arbeidsgiver i dette møtet behandlet en varsling på Bekk sammen med Bekks «motvarsling» på Anita, er jamfør varslerparagrafene en klar gjengjeldende handling. Men retten synes arbeidsgiverens ivaretakelse av både omsorgsplikt og varslingsbehandlingsprosess var godt innenfor, selv om de mente det kanskje var litt uheldig å ta disse forholdene i samme møte. At de ansattes varsel ble omtalt som en avviksmelding, til tross for at det her står at de ansatte ser seg "nødt til å varsle om kritikkverdige arbeidsforhold på vår arbeidsplass", mens Bekks motvarsling på Anita, fikk den mer alvorlige betegnelsen «bekymringsmelding», var heller ikke noe retten fant verd å bruke noen ord på. 

Arbeidsgivers senere oppfølgingsmøte ble avholdt drøye to måneder senere. At det ikke skjedde før, er etter rettens mening Anitas ansvar. Hun hadde jo avvist møteinnkallinger mens hun var på fire ukers ferie, hvilket ifølge retten tydeligvis er temmelig kritikkverdig. En slik vurdering betyr at ansatte som er på godkjent ferie, faktisk skal avbryte og innfinne seg på jobb når de blir innkalt til møter om egen arbeidsutførelse. Dette absurde tøvet begrunnet retten med arbeidstakerens medvirkningsansvar til gjennomføring av oppfølgingsplaner!? For å avslutte bekymringsmeldingene mot henne, mente retten at Anita måtte i fysisk møte med arbeidsgiver. Selv om dommerne i beste fall har bevist sin totale uvitenhet om arbeidsmiljøloven, burde det slått dem at er noe som heter epost, telefon og endatil virtuelle møterom. 

Dessuten frifant arbeidsgiver Anita totalt, og konkluderte med at hun ikke bedrev uverdig omsorg. Likevel har retten bygget hele sin dom på «sannheten» i referater og bekymringsmeldinger fra den omvarslede Bekk og de i sfæren rundt henne. At retten legger til grunn et innhold som selv arbeidsgiver i sine undersøkelser konkluderte med ikke var reelt, forteller klart hvilken verdi som ligger i lovens såkalte varslervern. For riktig å understreke denne "verdien", avsluttet retten med at Anita, en lønnsmottaker i helsesektoren også fikk arbeidsgivers saksomkostninger på mer enn 300 000 kroner! 

Per-Yngve Monsen 

Varsler og Fritt Ords prisvinner 2008.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.