er Behandlingen av spiseforstyrrelser bra nok?

Regine StorsteinRegine Storstein Innlegg: 1

Mange med spiseforstyrrelser får god hjelp men det er også noen som ikke får god hjelp, hvorfor er det sånn når alle egentlig har rett på hjelp? Vet ikke behandlerne nok om de andre diagnosene eller er det fordi det ikke er bra nok retningslinjer?


Spiseforstyrrelser omfatter diagnosene bulimi, anoreksi, overspisingslidelse, ortoreksi, megareksi, uspesifisert og de atypiske variantene. Anoreksi, bulimi og overspisingslidelse er de mest kjente typene men det er flere som lider av uspesifisert/atypisk eller overspisingslidelse men allikevel er det de med anoreksi og bulimi som får mest hjelp. Det vil si at det er mange som ikke får skikkelig hjelp fordi de ikke har anoreksi eller bulimi. Uspesifisert spiseforstyrrelse og overspisingslidelse har samme behov for behandling som anoreksi og bulimi , allikevel er det flere som føler de må bevise spiseforstyrrelsen for i det hele tatt å bli trodd selv om de har diagnosene. Dette mener jeg ikke er forsvarlig rett med tanke på at uspesifisert spiseforstyrrelse og overspisingslidelse kan ha samme alvorlighetsgrad som anoreksi og bulimi.


Det er mange som ikke tør å be om hjelp fordi de kanskje ikke har en typisk diagnose eller er overvektig eller normalvektig og føler dermed at de ikke vil bli trodd på dersom de forteller at de har en spiseforstyrrelse fordi mange har bildet av en undervektig jente når de hører spiseforstyrrelse noe som er langt ifra rett. Mange med spiseforstyrrelser er enten normalvektig eller overvektig, det er kun noen få som er undervektig. Dermed er det viktig at folk forstår at spiseforstyrrelse er noe alle kan utvikle uansett alder, kjønn og vekt og at spiseforstyrrelse er mye mer enn kun slanking, Noen bruker det for å kontrollere vonde tanker og følelser, rømme fra virkeligheten eller opplever vanskelige ting i livet som dødsfall, skilsmisse, krangling, depresjon osv


Det er forståelig at de med anoreksi og bulimi trenger annen hjelp enn de med overspisingslidelse eller uspesifisert ,men hvorfor er det ikke direkte retningslinjer for behandling av overspisingslidelse og uspesifisert når det er mer vanlig enn anoreksi og bulimi? Det er noen som opplever god behandling av overspisingslidelse men, dessverre er det flere som opplever dårlig hjelp og at behandleren ikke kan så mye om det og dermed bare anser det som latskap og null viljestyrke. Overspisingslidelse er ikke latskap eller null viljestyrke men en psykisk sykdom akkurat på samme måte som anoreksi og bulimi, men foregår på en annen måte.


Alle har rett på hjelp uansett hva de sliter med, men det er mange som opplever at behandleren ikke har så mye kompetanse om akkurat det de sliter med og det fører til null progresjon i behandlingsforløpet og mister da motivasjonen til å bli friskere. Dette kan da føre til at de ikke tør å spør om hjelp ved et senere tidspunkt og dermed tror at de må takle det helt på egenhånd. Det å takle sykdom alene er ekstremt vanskelig uansett hvilken sykdom det er snakk om siden det er sjeldent du klarer å bli frisk helt på egenhånd. Du risikerer også å bli dratt lenger ned i sykdommen enn nødvendig hvis du hadde fått hjelp helt fra starten av.


Mange vet ikke hva uspesifisert spiseforstyrrelse er og det er noe som flere bør vite om med tanke på de kanskje kjenner eller vet om noen som har det. Det å ha en uspesifisert spiseforstyrrelse vil si at du har klare tegn på en spiseforstyrrelse men at du ikke oppfyller alle kravene til anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse og/eller har blandingssymptomer for eksempel at du har spiser lite men har episoder med overspising eller oppkast. Dette er det ikke direkte retningslinjer for som på same måte som anoreksi eller bulimi. Også denne sykdommen trenger retningslinjer iforhold til behandling.


Jeg har personlig erfaring med uspesifisert spiseforstyrrelse og opplever dessverre å ikke få den hjelpen jeg trenger for å bli litt friskere og jeg vet også om flere som er misfornøyd med behandlingen av spiseforstyrrelser for systemet er på den måten at i de fleste tilfeller så får du ikke skikkelig hjelp før du er sykelig tynn eller døden nær. Som sagt så fører dette til at mange bli mye sykere enn nødvendig hvis de hadde fått hjelp på et tidligere tidspunkt. Er også noen behandlere som ikke gjør en skikkelig jobb med å hjelpe de med spiseforstyrrelser og ikke spør om hva vedkommende tenker hadde hjulpet eller foreslå diverse behandlingsformer som kognitiv atferdsterapi, kunstterapi gruppeterapi eller familie basert terapi..


Jeg mener at alle vi som sliter med spiseforstyrrelse som opplever eller har oppleve dårlig hjelp har et ansvar for å bedre denne hjelpen med tanke på neste generasjon og ingen av oss vil at andre skal oppleve like dårlig hjelp som vi har opplevd. Mange er redde for å si si mening om behandlingen men for å få bedre behandling i fremtiden bør vi alle stå fram med våres opplevelser innenfor psykiatrien og hvordan de behandler spiseforstyrrelser.

Jeg syns også at alle steder i Norge bør ha et tilbud til de som sliter med spiseforstyrrelser itilegg til BUP og DPS for det er ikke alltid hjelpen der er den beste og at de som mottar behandling bør få velge behandlingssted og ikke bare bli henvist til nærmeste BUP/DPS siden vi har jo tross alt fritt sykehusvalg. Noen plasser kan ha bedre behandlingstilbud enn andre plasser og dermed bør den som henviser spør om vedkommende vet om en plass der andre med spiseforstyrrelser har fått bra hjelp.


Eksempler på plasser der de behandler spiseforstyrrelser utenom BUP og DPS er:

RASP- regional avdeling for spiseforstyrrelser (Oslo

Modum bad (modus

Enhet for spiseforstyrrelser (Stavanger

Ros- rådgivning om spiseforstyrrelser


De som jobber i helsevesenet og spesielt de som jobber i psykiatrien og med spiseforstyrrelser bør spør om hvordan pasienter opplever behandlingen og hvordan den kan bedres. Behandlere bør også få mer informasjon om såkalte atypiske spiseforstyrrelser og ikke bare påstå at spiseforstyrrelsen kun er slanking og at det går over. Noen opplever dessverre behandlere som sier at de ikke er syke eller tynne nok og det bør ingen oppleve når de går i behandling. for spiseforstyrrelser er psykiske lidelser som ikke kan måles i vekt akkurat som at depresjon ikke kan måles i antall tårer fordi det er en psykisk lidelse som oppleves på ulike måter for folk opplever sykdom på ulike måter.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.