Sett grenser! Også på selveste 17. mai.

Leste du i avisen om politiet som ba foreldrene få ungdommen sin hjem på ettermiddagen 17. mai? Eller var du som meg ute på kjøreoppdrag og observerte ungdomsskoleelever som lå gatelangs, halvt påkledde, i oppkast, med en ølboks i hånden? Politiet hadde det travelt, ambulansen hadde det travelt. Ungdom ligger hjelpeløse, politiet trenger hjelp av foreldre, skrev Dagbladet.

Det er vanskelig å si nei for de aller fleste av oss. Det er så mye lettere og så mye hyggeligere å si ja. Det blir så mye bedre stemning av å si ja. Jeg jobber i barnehage og jeg vil påstå at det blir vanskeligere og vanskeligere å si nei for foreldre. Foreldre som er slitne etter en arbeidsdag, sultne og vet at middagen må stå på bordet i løpet av 45 minutter skal kveldens logistikk gå opp sier allikevel ja når poden sier «huske litt til, ikke gå hjem enda». Foreldre som har et viktig møte på jobben kl. 08.00 sier ja når ungen spør om 8 slengkyss, 2 high-five og en piruett før pappa går. Selv om klokken viser 07.39 og det tar 30 minutter å kjøre til jobben. Foreldre som sier ja til å ha den nye fine kjolen på i barnehagen selv om den var planlagt brukt i bursdagen til helgen. Hun ville jo så gjerne. Foreldre som spør fem ganger «er det greit at jeg går nå» i håp om at tre-åringen skal si «nå er det greit, ha en strålende dag på kontoret». Foreldre som ikke klarer å si STOPP når barnehagebarnet slår løs på dem fordi barnet ikke vil på butikken etter barnehagen.

Jeg liker også god stemning. Jeg skjønner så godt at man vil si ja. Men det er ikke alltid så lurt. Hva har det med dritafulle ungdommer å gjøre tenker du kanskje? Det meste vil jeg påstå. For hvis det er vanskelig å si nei til en fireåring som vil huske litt til eller en treåring som vil ha på en ny kjole, så er det ingenting sammenlignet med å si nei til en ungdomsskoleelev som vil gå på fest og komme seg hjem på egenhånd. Eller si nei til alkohol før fylte 18 år (de drikker allikevel, ja jeg vet, men da er det i hvert fall ikke med velsignelse) eller si nei til den litt suspekte overnattingsplanen natt til søndag.

Det er ikke så lenge siden myndighetene ba oss holde ungene mest mulig hjemme og kun ute sammen med en eller to venner. Det var vanskelig det også for veldig mange foreldre. «Det blir så dårlig stemning» hørte jeg. De må jo få være sammen. Nei de MÅ ikke. Men du som forelder velger det fordi du liker god stemning.

Det er akkurat det som er med grensesetting og det å si nei. Det blir gjerne dårlig stemning. Men det er ikke farlig. Det som er farlig er når barn og unge vokser opp uten grenser. Fri oppdragelse, de skal gjøre ting av egen vilje, de må ta vurderingene selv, jeg stoler på barna mine, jeg liker ikke å være streng … det er mange begrunnelser.

Det er veldig mye lettere å praktisere grenser fra barna er små. Grenser som at noen ganger må man faktisk gå hjem selv om man har mest lyst å huske, at noen ganger må man vente til søndag med å ta på kjolen, at andre får lov til ting man selv ikke får lov til. Premien for å holde ut litt dårlig stemning er at det da er veldig mye lettere å følge opp når barna blir tenåringer. Ungdommer som er vant til grenser aksepterer også grenser når de er 15-16 år. Ungdommer som har bestemt selv de første 15-16 årene vil nok ikke gi fra seg makten til foreldrene de siste årene av ungdomstiden når frihet og selvstendighet blir de viktigste tingene i livet.

Dårlig stemning over at man har fått noen grenser man er uenig i går som regel fort over. De opplevelsene og erfaringene man risikerer å få når man som 15-16-åring raver rundt ute av stand til å ta vare på seg selv kan i verste fall føre til vonde minner for resten av livet. I «beste» fall fører det til at de gjør ting de ikke har lyst til fordi de føler at de ikke hadde noe valg. Som forelder kan du ta det valget for dem. Det kan du gjøre både når de er 3 år og når de er 16 år. 

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.