forsvarlig å ikke hjelp før vi er døden nær?

Regine StorsteinRegine Storstein Innlegg: 2

Stemmen i hodet sier at du ikke skal spise, men du prøver å trosse det til tross for at du vet hva som skjer etterpå. Du prøver å holde ut, men det blir stadig vanskeligere og vanskeligere når hver dag går til å veie seg flere ganger om dagen, hate seg selv, angre på at du i det hele tatt våknet, angre på hvilke matvalg du tok. Innerst inne vet du at det du holder på med er langt ifra sunt, men du klarer ikke å slutte som igjen fører til konstant sirkel med underspising og overspising. Kroppen sier fra, men du følger bare det hodet og stemmen sier i frykt for å miste all kontroll over kroppen. Du har mest lyst til å skrike i frustrasjon for du er lei av å sitte med alle tankene selv og føle at du mister kontrollen over alt mer og mer for hver eneste dag som går.

Hva er vits med å spørre om hjelp for spiseforstyrrelsen når du bare blir fortalt at du ikke er syk nok og at spiseforstyrrelsen ikke er seriøs. Men hvis det må dramatisk slanking til før vi for en gangs skyld blir tatt på alvor med spiseforstyrrelsen så er de flest villig til å gjøre det når ingenting annet funker når dere i helsevesenet fokuserer noe voldsomt på vekt når spiseforstyrrelser er psykiske lidelser og ikke vekstforstyrrelser som det tidvis virker som dere ser det som. Er faen ikke rart det er så mange som sliter unødvendig mye når dere sier til noen som sliter at de ikke er syke nok/ at diagnosen ikke er seriøs nok, dette fører bare til at ungdommer føler at de må bevise spiseforstyrrelsen før dere i det hele tatt skal tro litt på oss’. Det er tross alt et stort skritt for oss å be om hjelp, men det dere i helsevesenet i stor grad driver med er jo mot sin hensikt når dere sier at vi skal søke hjelp når vi sliter, men dere avviser når vi ikke passer helt inn i noen av de typiske spiseforstyrrelse diagnosene som anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse når det faktisk er mange flere som blir diagnostisert med uspesifisert/atypisk spiseforstyrrelse enn de som blir diagnostisert med anoreksi. Vi trenger hjelp nå før det går skikkelig galt og ikke når det er blitt faretruende, allikevel virker det ut som dere vil at vi skal være døden nær før dere er villige til å hjelpe oss. Vi er mange med atypisk spiseforstyrrelse som ikke blir tatt seriøst og må håndtere mye av sykdommen selv, og det tærer mye på oss på det fysiske og psykiske.


Selv har jeg opplevd at helsevesenet ikke tar meg og andre seriøst med den type spiseforstyrrelsen jeg har som er uspesifisert spiseforstyrrelse. Og du lurer kanskje på hva uspesifisert spiseforstyrrelser er? Det kan jeg forklare, det er når du har så store problemer med tanker og følelser om mat, vekt, kropp og trening at det ødelegger livskvaliteten og da faller inn under spiseforstyrrelse diagnoser men at du mangler noen av de klare symptomene på anoreksi, bulimi, overspisingslidelse, ortoreksi, megareksi, atypisk bulimi, eller atypisk anoreksi, og/eller har blandingssymptomer for eksempel at du spiser lite men har perioder der du kaste opp hver gang etter måltider, spiser lite men har en høyere vekt enn de med anoreksi, spiser normalt men bruker kompenserende metoder som avføringsmidler, vanndrivende medikamenter, overtrening, perioder med restriktiv matinntak eller oppkast eller en blanding av disse metodene. Dette betyr ikke at vi ikke trenger hjelp for vi kan ha like fysiske plager som de som har anoreksi/ bulimi eller overspisingslidelse, men at det vises på andre måter som er mindre typiske og som de kanskje ikke legger merke til. Det er forståelig at ved behandling og vurdering av spiseforstyrrelser at det fokuseres både på den somatiske og psykiske delen men det er såpass skjevt fordelt at flere kanskje opplever å bli forholdt at de ikke er syke nok hovedsakelig på grunn av de fysiske testene som tas men er ganske syke psykisk, dette mener jeg er feil på så mange måter med tanke på at spiseforstyrrelser ifølge ICDM 10 som er det europeiske diagnosesystemet faller inn under psykiske lidelser og ikke fysiske lidelser slik som eks kreft, diabetes, hjerte og karsykdommer osv.  Jeg tror at dersom vi hadde blitt tatt seriøst fra starten av så vil vi ikke trengt å bevise spiseforstyrrelsen i samme grad som vi dessverre må når vi ikke fremstår som syke på utsiden.


Har chattet med andre som har ulike spiseforstyrrelser og det er mye av det samme som går igjen, særlig det med at de ikke blir tatt seriøst av helsevesenet, eller at behandlingsopplegget ikke fungerer. De behandlings metodene som finnes for spiseforstyrrelser er familie basert terapi (FBT) noe som er anbefalt for de under 18 år med spiseforstyrrelser, og så har du kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser( CBT-E) men de to terapiformene fungere jo ikke for alle, dermed bør det være mulig å endre behandlingsopplegget slik at hver enkelt får utbytte av behandlingen slik at det fokuseres på det som er viktigst for hver enkelt og ikke kun følger en standard mal for folk er ulike og har ulike forutsetninger og forventninger.


For å oppsummere så er spiseforstyrrelser først og fremst psykiske lidelser, noe som helsevesenet bør ta mer hensyn til og fokusere mer på tillegg til det somatiske slik at de ser helheten. Behandlingsopplegget bør også ha muligheter for endringer slik at passer bedre til hver person. Hovedsakelig så er dette med spiseforstyrrelser vanskelig å ha et fast svar på med tanke på utredning og behandling, men det å gjøre noe få endringer kan gjøre det enklere å bli frisk fra spiseforstyrrelse selv om det er en krevende jobb. Dermed bør det være mer fokus på det som i dag ikke fungerer med behandlingsoppleggene og måten det kan gjøres på er å spørre de som er i behandling eller har vært i behandling om hva de syns har fungert og eventuelt  ikke har fungert, gjerne ved hjelp av spørreundersøkelser siden en del er kanskje redd for å si meningen sin men syns det er lettere å gjøre det anonymt.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.