Politivold mot syke og uskyldige mennesker

Helge KvalheimHelge Kvalheim Innlegg: 1

Skrevet 29.05.2020

Mitt navn er Helge Kvalheim og jeg skal fortelle om en utilgivelig episode som skjedde tirsdag 26.05.2020. Legevakten hadde sendt ut en ambulanse og 2 politibiler etter en «bekymringsmelding» om min bror Morten Anders Kvalheim, ut på Løbergsveien 110 på Minde her i Bergen. Vi bor 3 stykker i et og samme hus. Min mor Annlaug J.Kvalheim på 76 år, min bror Morten Anders Kvalheim på snart 48 og meg selv – Helge Kvalheim, på snart 45 år. Min bror og jeg har bodd på Minde i 16 år, mens min mor har bodd sammen med oss i 6 år nå. Nå til sakens kjerne.

Klokka var rundt 16xx-tiden tirsdagen 26.05.2020 da det først dukket opp en ambulanse utenfor vårt hjem ved Løbergsveien, etter vi kom hjem fra handletur. Ambulansen mente det ble sendt ut en «bekymringsmelding» om broren min fra Legevakten, og ingen av oss 3 på Minde skjønte hva som foregikk. Tiden gikk.

Før jeg går inn på selve hendelsen, skal jeg prøve å forklare kort hva vi 3 har vært igjennom. Vi hadde ytterligere 3 brødre vi mistet med 22 måneders mellomrom i 1997, 1998 og 1999. To til selvmord, og en gjennom en rekke serie-anfall. Livet i etterkant har ikke vært lettere av den grunn, og det har preget oss på mange måter.

Min bror Morten Anders Kvalheim har mange alvorlige helseproblemer. Han har dårlig hjerte og problemer med bi-nyrene, angst og klaustrofobi, høyt blodtrykk, PSTD, paranoia og psykiske problemer. Han har en mild form for psykose, som kan være tilstede når han ikke har medisiner. Men tirsdagen var han helt fin, faktisk.

Det som faktisk skjedde mens ambulansen dukket opp, var forsøk på å tvinge min bror til Legevakten, i stedet for at Legevakten i seg selv kunne tatt en privat samtale med min bror, uten all oppstyret. Men det ble påstått at «loven ikke fungerte slik». Dermed sitter man med det inntrykket av at hvis vi hadde vært av utenlandsk opprinnelse med oppholdstillatelse i Norge, ville en legevakt hatt en privat samtale med min bror uten noen problem. Men fordi vi er norsk i vårt eget land, så ender man opp med å oppleve en situasjon man kunne vært foruten. Hvordan forklare den slags?

I følge loven skulle min bror sin fastlege vært kontaktet først. Dette skulle Legevakten og politiet gjøre i henhold til norsk lov, og dermed hadde man sluppet det oppstyret som utspilte seg. Det gjorde de altså ikke. Dermed brøt både Legevakten og politiet loven på 3 punkter. Les videre for å forstå hvorfor.

Pga dårlige erfaringer tidligere med både politi og lege, så dukket det opp først en politibil opp til oss på Minde, og forsøkte å tvinge min bror Morten med til Legevakten. Han nektet selvfølgelig. Min mor og jeg var tilstede og prøvde å snakke fornuft med både ambulanse og politi. Nok en politibil dykket opp. Dermed stod det 2 politibiler litt i bakgrunnen og ambulanse. I ambulansen var det 2 menn og en kvinne som betjente den. I alt var det 7 politifolk. 3 kvinner, 3 menn og en mannlig sivil. Situasjonen begynte å bli ganske anspent, og tiltrakk seg uønsket oppmerksomhet. Jeg skal forklare nøyaktig hva som skjedde.

Det begynte først med at 2 av politimennene gikk på hver side av min bror da han prøvde å trekke seg bort, fordi han ikke ville snakke med noen. Jeg skjønner veldig godt min bror sin reaksjon i det, pga mistillit til politi utifra tidligere dårlige erfaringer. Min bror ble stadig mer frustrert og sint. Min mor gråt mye, og jeg var livredd for at hun skulle få hjerteinfarkt og kollapse, da hun er 76 år gammel og har måtte tåle ufattelig mye. Det er virkelig ufortjent. Heldigvis gikk det bra med henne, og det som hjalp henne, var at hun selv ble sint.

Vi hadde satt varene våres på plass inne i hjemmet vårt og gikk ut igjen. Jeg hørte en høy stemme fra broren min og så at alle politifolkene og ambulanse-folkene samlet seg rundt ham. En av politimennene hadde tatt strupetak (ja, dere leste riktig) på broren min, og forklaringen som ble gitt, var at den ene korte politimannen påstod at han holdt på å bli angrepet av en sigarett fra broren min. I prinsippet skulle broren min bare ta seg en røyk eller stumpe røyken. Aldri å angripe noen! Det var ikke en gang tilfelle! Likevel tok politimannen strupetak på broren min, og min mor ble sint og sa klart i fra at det ikke er lov og er straffbart! Da slapp politimannen grepet, men skaden var allerede skjedd. Dermed så jeg og mor broren min ble lagt i bakken med tvang, og satt på håndhjern! Armen hans var godt oppskrapet av blod, og t-skjorta hans var tydelig revnet! Det var en særdeles grovt og uprofesjonelt håntering av en syk mann som trenger hjelp, og dette var overhodet IKKE måten å gjøre det på!

Selv ble jeg ganske så irritert på politiet, men bevarte fatningen da jeg så det hele. Jeg gav klar beskjed om at oppførselen var direkte uprofesjonelt. Da var unnskyldningen jeg fikk at de ikke visste noen annen måte å gjøre det på, og jeg kunne ikke gi noen bedre svar på at det uansett var feil måte å håndtere det på. Men politivold med å ta en syk man i strupen er ALDRI greit! Det er ulovlig og straffbart, og det får konsekvenser! 

Videre påpekte jeg fra mitt ståsted at HVIS det ble slik at min bror og mor døde, som følge av det som skjedde, og jeg som sterk tunghørt, stod igjen alene, så ville politiet, ambulanse-personalet og Legevakten stå til ansvar for det, og de ville da blitt saksøkt for alt de eier, at de bør håpe på å få LOV til å beholde trusa på! Jeg var tydelig på det, og de vågde ikke å si meg i mot, noe som betyr at de må oppfatte det som riktig.

Etterhvert roet situasjonen seg ned noe og vi fikk lov til å gi broren min en klem, og gikk da med på å dra til Legevakten. Mor og min bror dro med ambulansen, og jeg måtte kjøre med ett av politifolkene bak i bilen deres, som om jeg skulle være en potensiell «kriminell nr.2». Baki bilen satt jeg dermed alene hele veien ned til Legevakten. Biler kjørte bak politiet på veien og lurte sikkert på hva som foregikk, så uønsket oppmerksomhet ble det av alt oppstyret man kunne vært spart for!

Vel fremme på Legevakten ble jeg i grunn etterlatt til meg selv, og måtte finne min egen måte å takle situasjonen på. Normalt skulle man jo se til at også jeg hadde det bra, men det skjedde overhodet ikke. Jeg måtte takle situasjonen på egenhånd, og satt på en stol utenfor Legevakten og ventet, mens Legevakten hadde en kort prat med min mor og bror. Ambulansekvinnen var heldigvis så grei at hun var enig med oss 3 om at Legevakten håndterte situasjonen med politi og ambulanse på en særdeles dårlig og feilaktig måte! Det hele kunne vært håndtert langt annerledes.

Da klokka nærmet seg 18.30, fikk vi endelig lov til å dra hjem. Min bror Morten, min mor Annlaug og jeg fikk lov til å dra hjem igjen. Mor og bror i ambulansen, og jeg i politibilen baki, eskortert hjem. Vi var glad for at vi fikk komme hjem, men skaden var likevel skjedd, og vi vil aldri kunne tilgi og glemme det som skjedde. Nå i etterkant sitter vi med en fryktelig dårlig erfaring, og vi føler oss krenket og ydmyket, spesielt min bror, som fikk den røffe og feilaktige behandlingen, med politivold til følge!

Når vi nå nærmer oss konklusjonen på dette brevet jeg skriver til dere, så spør jeg direkte: Hvor står det i norsk lov at det er «greit» med politivold? At politi kan misbruke sin rolle gjennom maktmisbruk og politivold? Nemlig, det står ingenting i lovverket om at det er lov å bruke politivold. Altså er det IKKE lov, men straffbart!

Det virker på meg som om politivold har blitt en stygg «trend» blant dagens politi, stort sett overalt i verden, og kollegaer i mellom prøver alltid å beskytte hverandre og dysse saken ned når politivold blir brukt. Jeg er ganske så sikker på at i 99% av alle arrestasjoner og forsøk på tvang, så blir politivold brukt på en og annen måte.

Det er virkelig ikke greit i hele tatt. Det finnes lover og regler mot slikt! Saken er klaget inn og vi håper på oppreisning.

Logg inn eller Registrer deg for å kommentere.